​Om et år kan det være en stor mulighet for at undertegnede står på en eller annen scene, med en relativt ubrukt gitar rundt halsen. Jeg har nemlig klart å rote med inn i et særdeles ambisiøst veddemål. Det må sies at det er utrolig sjelden at jeg inngår veddemål, men denne gangen ble det frampovosert og jeg så ingen annen utvei. Det var over noen glass på et av byens vannhull det hele begynte. For cirka et år siden kjøpte jeg en gitar for en rimelig penge, gitaren har i løpet av den tiden, vært en av mine mest ivrigste støvsamlere. En god venn av meg er også i samme situasjon med sin gitar. Uansett, disse støvsamlerne ble behørig diskutert sent fredag kveld, over det som etterhvert ble litt for mange glass med god drikke. Men det toppet seg da min kompis kom med en vill påstand, vel det var iallefall en vill påstand der og da, påstanden var altså at jeg var komplett umusikalsk og ville aldri klare en eneste tone på gitaren. Rundt dette bordet som da hadde en rimelig høylytt diskusjon befant også musiker Dan Riis seg. Påstandene som haglet mot meg må ha virket usannsynlige, for Riis tok straks mitt parti og la frem et litt annerledes forslag, for å få avklart hvem av oss som ville mestre våre respektive gitarer. Dermed ble vi enige om at vi får et år på oss til å trene på våre usedvanlige billige kassegitarer. Så møtes vi, på en eller annen scene og får det hele avgjort ved hjelp av desibelmåler. Altså det er applausen blant publikum, som skal avgjøre det hele. I skrivende øyeblikk er jeg faktisk mer redd for å få bank av et potensielt publikum enn applaus, uansett vi tok hverandre i hånden og syntes dette var en fantastisk idè, der og da. Samtidig heiv jeg meg rundt og hyret Dan Riis som min personlige gitarlærer, min kompis gjorde det samme, men ingen av oss kan ikke helt erindre hvem den heldige personen er. Vi ble også enige om å plukke en låt fra enten Rolling Stones eller Beatles som vi altså skal framføre, en gang i løpet av april/mai neste år. Dagen etterpå var jeg sikker på at det hele var glemt, men dengang ei min motstander ringte og fortalte med en hånlig latter at jeg skulle knuses og at et veddemål var et veddemål.
Støvet ble raskt børstet av gitaren, og i det jeg løftet den håpet jeg at noen hadde velsignet meg med massive gitarkunnskaper, forsiktig strøk jeg over strengene, ba til høyere makter, og satte i gang. Men akk nei, jeg er fortsatt fullstendig kunnskapsløs når det kommer til å spille på gitar. Panisk oppsøkte jeg Dan Riis, jeg trenger tross alt en profesjonell til å lære meg alt. Heldigvis er han mer enn klar til å lære meg, og er skråsikker på at jeg kommer til å knuse min kompis. Nå vet jeg heller ingenting om Riis sine pedagogiske evner, og jeg er vel heller ikke viden kjent for å være den mest tålmodige. Men et veddemål er et veddemål og jeg akter å vinne, likevel er det låten “Help” av The Beatles som i øyeblikket stikker seg frem. Det er kanskje ikke så rart, for hjelp trenger jeg mye av, men om det er den som vi velger er høyst usikkert. For Dan Riis har nemlig en plan…hjelp?