En kjærlighetshistorie...
Vi begynte som gode venner, veldig gode venner faktisk. Når jeg tenker tilbake til første gangen jeg så henne, så var det kjærlighet ved første blikk. Bildet av henne var så nett og fint, hun sugde blikket mitt til seg og hun var kun et tastetrykk unna. Jeg fant henne på Nettauksjonen, så billig og fin. Målsetningen den gang var soleklar, henne skulle jeg mestre. Hun ankom i all sin prakt noen dager senere, og det for kun noen skarve hundrelapper. Forsiktig kledde jeg av henne postens "klær", strøk henne varsomt over strengene og nynnet kjærlige toner.
De første ukene nøt jeg hennes selskap, noen ganger holdt jeg rundt henne og gjorde noen tapre forsøk på å få henne til å synge. Hun sang falskt, men det var min skyld. Jeg hadde ikke gjort nok for henne. Hun hadde behov, behov jeg ikke kunne gi henne da. Panisk letet jeg på nettet etter hjelp, og råd og vink fant jeg hundrevis av. I form av videoer på Youtube, jeg var reddet, trodde jeg. Videoene ble nøye studert, men til ingen nytte, hun sang falskere og falskere. Jeg fikk det bare ikke til, jeg fikk henne ikke i den rette stemningen. Fortvilelsen var stor, og jeg innså at vi måtte søke profesjonell hjelp.
Hjelpen kom, som en virvelvind føk han inn i min stue, denne profesjonelle musikeren fra nabobyen Skien. Han grep raskt tak i henne, snudde henne raskt rundt som i en dans og gjøv løs på henne. Fingrene hans danset omkring på hennes strenger og hun sang vakrere og vakrere. Sjalusien steg, det skulle vært meg som gjorde den dansen, dansen som fikk henne til å synge så vakkert. Men jeg lærte dansens hemmelighet, nå visste jeg hvordan jeg skulle få henne i god stemning igjen. Nå kunne ingenting stoppe vår musikalske drøm...trodde jeg.
Jeg gjorde mye for å redde forholdet vårt, bøker ble kjøpt inn, undervisningsvideoer ble nøye studert, men jeg stanget mot veggen. Tonen mellom oss ble verre og verre. I desperasjon hyret jeg inn en pedagog. Han var nyutdannet og min tidligere svoger, men han kunne sine saker. Forventningene var enorme, dette var siste utvei, hvis ikke han kunne hjelpe oss så kunne ingen. Vi satte i gang terapien, vi sang, vi spilte og det hele virket harmonisk. Dessverre varte det ikke lenge, ingen av oss kom overens med henne. Hun ville ikke høre på noen av oss, min svoger ristet oppgitt på hodet og tagg meg om å kvitte meg med henne og heller finne ei ny. Men jeg ville ikke gi opp så lett, vi hadde vært gjennom så mye sammen, jeg ville gi henne en sjanse til.
Så kom den fatale kvelden, alt var egentlig lagt til rette for en romantisk kveld, kun meg og henne, der i hjørnet på sofaen. Meg holdende rundt henne, mens jeg varsomt strøk over hennes strenger. Musikkvalget for kvelden var "Hurt" av Johnny Cash, en nydelig sang som i utgangspunktet er en enkel låt å mestre. Vi satte i gang, men krangelen mellom oss startet umiddelbart. Vi sto langt fra hverandre, altfor langt til at noen av oss kunne se at dette forholdet kunne vare. Men jeg ga ikke opp, jeg ville så veldig at det skulle fungere. Men jeg tenkte med hjertet og ikke hodet. Krangelen eskalerte og ble mer og mer høylytt. Jeg ble til slutt rasende, snudde og vendte på henne for å finne ut hvor i all verden hun kom fra. Men det var ikke antydning til noen spor til verken opprinnelsesland eller produsent. Til slutt eksloderte jeg, vi sto nå så langt fra hverandre at jeg ikke kunne se det minste håp om at det i framtiden ville være oss to. Hun ble kastet på dør, jeg var ferdig med henne. Det er godt mulig jeg strakk det for langt, men jeg ville bli helt ferdig med henne, dette tonedøve strenginstrumentet. Hun ble tilintgjort og kremert og spredd for alle vinder.
Nå har jeg truffet ei annen, vi møttes på nettet. Denne gangen på et høyst respektabelt nettsted. Det er en solid investering som har blitt gjort, men hun er verdt det, det er jeg sikker på. Snart ankommer hun, fingrene mine klør etter å klå. Jeg bare vet vi kommer til å finne tonen sammen, det er henne og meg for evig og alltid.