Stygg hjemkomst

 

Undrende går jeg mellom stue og kjøkken, kikker litt småengstelig ut vinduene i håp om å få se minstemann komme hjem fra skolen. Det er onsdag ettermiddag, far har hatt fri fra jobben og har tilbragt dagen med rengjøring og diverse vedlikehold i huset. Vedlikehold som stort sett gikk ut på å sørge for at sofaen fortsatt fungerer samt å holde Netflix i gang slik at den plutselig en dag ikke virket, en kan aldri vite. På kjøkkenet nærmet middagen seg ferdigstilt, eldstemann var allerede kommet hjem, og satt i sin egen verden med hodetelfefoner og pc i fanget. Er vel en ønskedrøm å tro at det var lekser han holdt på med, eller forberedelser til neste skoledag. I såfall en egenskap han i allefall ikke hadde arvet fra meg. Klokken passerte 15.00 og fremdeles ikke et tegn til niåringen, egentlig litt snodig, siden jeg nylig hadde kjøpt en mobiltelefon til ham. En telefon som ble flittig brukt, fra den ramlet det inn meldinger som "Natta pappa", "Nå er jeg på skolen", "Nå er jeg på do pappa" og haugevis med tilsvarende meldinger. Han melder med andre ord omtrent alt han gjør, spiller ingen rolle om han er hos mor eller far, meldingene tikker inn, og det er jo i grunn ganske koselig. Men denne dagen hadde jeg altså ikke hørt et pip. Men så ser jeg ham, et stykke oppe i veien komme tuslende, med sin litt for store ransel på ryggen. Jeg småløper ut i gangen, stiller meg ved utgangsdøra, bøyer hodet tett inntil, slik at mitt hode vil være på høyde med hans når han åpner døra. Deretter trekker jeg frem den verste grimasen jeg klarer, og den er ille, for det gjør virkelig vondt i hele fjeset. Og slik holder jeg den, det svir som pokker, sekundene føles som minutter, det tar tid og jeg vurderer å avslutte grimasen for smertene i ansiktet nærmer seg uutholdelige. Men så hører jeg ham, småsyngende og småpratende med seg selv. han er i et godt humør med andre ord, og han vet faren er klin gal, så dette bør blir mottatt på en fin måte, fra hans side. Dørklinken går ned, døren åpnes og han stirrer måpende på meg i et kort sekund, før døra smeller igjen og jeg hører et lite vræl og en form for flukt tassende på grusen. Jeg springer etter, småleende. Minstemann gråter sine modige tårer, jeg omfavner ham og trøster ham og geleider ham inn i huset. Han ser på meg med sine brune tårevåte dådyrsøyne og utbryter hulkende: Her kommer jeg hjem for å være koselig, også ser jeg det stygge ansiktet med en gang jeg åpner døra, det var lite koselig pappa! Jeg kan ikke annet enn å le, klarer ikke å la være, jeg burde kanskje ikke, men jeg flirer. heldigvis smitter det, han begynner å le han også og påpeker at pappan hans er gal. Jeg nikker enig og tilføyer at vi må feire galskapen min med en pizza. Dermed forsvant fiskemiddagen som omtrent var ferdig og som garantert hadde frembragt grusomme grimaser fra minstemann. Pizza på en onsdag er kanskje galskap, men ifølge arvingene er det riktig form for galskap. Også lå det nok en liten dose med dårlig samvittighet her også.