Gitarleksjonen

… så hadde jeg både gruet og gledet meg til min første gitarleksjon. Mandag var den store dagen, fem minutter forsinket kom han, min gitarlærer, musiker Dan Riis. Med gitaren over skulderen ble Riis ærbødig mottatt. Forsinkelsen beklaget han ydmykt, lempet av seg gitaren, dro fram en bunke med ark, klappet litt i hendene og forlangte en kopp kaffe. Noe som omgående ble imøtegått, for hvem er vel jeg til å nekte gitarlæreren noe som helst. I alle fall foreløpig, nå som jeg er totalt avhengig av undervisning, da gitarstrenger for meg er like skremmende som om Lundetangen pub skulle brenne ned. Det må sies at unge Riis var ved godt mot og virket absolutt optimistisk. Han har muligens ikke noe valg, han er jo tross alt en del av dette famøse veddemålet. Altså veddemålet som ble inngått en gang i april tidligere i år. Der en kompis utfordret oss til gitarduell, undertegnede som spillende og Riis som skulle trene meg opp til den store dagen. Hvem som vinner skal avgjøres med desibelmåler ute blant publikum. Den store konsertdagen blir en gang på våren i 2013. Men tilbake til den givende undervisningstimen. Etter å ha slurpet i seg noen munnfuller med kaffe, proklamerte Riis at han virkelig hadde troen på meg, og at jeg ville vinne dette veddemålet såre enkelt. Det ble tett fulgt opp med grunnleggende informasjon om gitarer og strenger og stemming av gitar. Dette husker jeg nå ingenting av, jeg minnes at Riis pratet men hva som kom ut er helt borte. Min private gitar fikk også gjennomgå, Riis halte og dro i strengene og mumlet noe om at han håpet de ikke røk. Selv gikk jeg i dekning i frykt for at en av strengene skulle suse mot meg i lysets hastighet, men de holdt, heldigvis.
Deretter satte han i gang med å skrible ned noen akkorder, som jeg skulle øve meg på. «Ørjans akkordær» står det nå øverst på dette arket og føyde til at jeg måtte kjøpe en slik «lær å spill gitar» bok. Samtidig lovte han at hvis jeg lærte meg disse tre akkordene, kunne jeg omtrent ha solokonsert når som helst. Riis gulpet så i seg den siste kaffeskvetten, spratt opp og forsvant ut og hjem. Så nå sitter jeg her da, i sofaen og klunker på noen strenger og ser for meg et hylende publikum i nær framtid. Et publikum som som fort kan bli til en lynsjmobb. Du verden som jeg gleder meg til neste gitartime.