​I den siste tiden har ungene blitt særdeles opptatt av visse temaer. Påfølgende samtale fant sted under en helt normal familiemiddag, hos en relativt normal familie, under en regnværsdag i oktober.
– Du pappa, nå må du se å få deg kjæreste. Du er jo ganske gammel, og snart er det for sent for deg. Disse gullkornene kom fra min 10 år gamle sønn her forleden. Hans seks år gamle bror satt rett ved siden av og nikket frenetisk i enighet, samtidig som han pep ut ordene «æhæ» og «nusse» mens han gjorde trutmunn. Denne innholdsrike samtalen fant heldigvis sted innen for husets fire vegger. Der satt vi altså, rundt middagsbordet og skulle sette til livs fiskesuppe. Mens vi diskuterte «kjærlighetslivet» til far. Seksåringen deltok ikke lenge i denne samtalen, da han etter første skje, påsto at jeg forsøkte å forgifte ham, og forsvant ut døra. I det fjerne kunne vi høre ham spytte og jamre seg, før han kom haltende og gråtende tilbake til middagsbordet. På storebrorens spørsmål om hvorfor han haltet, svarte han oppgitt at det var suppens feil og at jeg var verdens slemmeste pappa, som tvang små barn til å spise fiskesuppe. Egentlig fornøyd med at samtalen hadde tatt en annen retning enn fars «behov» for kjæreste, forsøkte jeg å fortsette samtalen over til litt mer dagligdagse ting. Det forsøket ble brutalt slått ned av eldstemann. Han var slettes ikke ferdig med den diskusjonen. Det er i grunn ganske overraskende hvor opptatt min førstefødte er over mine gjøremål. Og spesielt når det gjelder det motsatte kjønn. Dette er ikke første gangen temaet kommer opp, men denne gangen virket det som om han hadde forberedt seg. Altså, nå skulle pappa «tas», med logiske og veloverveide argumenter. Argumenter som sannsynligvis har blitt klekket ut på skolen, eller hjemme hos kamerater. Jeg begynte desperat å se etter en rømningsvei og forsøkte fortvilet å lede samtalen inn på noe mer interessant. Som for eksempel julegaver, spill og badeparken. Men det ble fnyst av forsøkene mine, og i mellomtiden hadde han klart å få seksåringen på laget sitt. Det var nok ikke så vanskelig, i og med at minstemann mente faren forsøkte å ta livet av ham. I en form for sultestreik satt han med armene i kors og stirret på meg med rynkede øyenbryn. Slaget var tapt, jeg måtte bare gi meg og gi etter for kryssforhøret. Det var en gedigen bredside av spørsmål som kom: «Hvorfor har du ikke kjæreste?», «Skal du ha kjæreste?», «Kjenner du noen jenter?», «Når skal du få deg kjæreste?» «Rekker du det før du blir for gammel?». Jeg trodde det ingen ende ville ta, ikke var de fornøyde med svarene mine heller. Kanskje ikke så merkelig, siden det var relativt kortfattige «ja» og «nei» svar. Minstemann hadde ikke vært fornøyd uansett, han sa faktisk ingenting, bare satt der og stirret på meg, fortsatt rasende over «drapsforsøket» mitt. Til slutt måtte jeg bare avslutte det hele og jage dem fra bordet. Fant så ut at 10-åringen hadde vært ganske så utspekulert. Hele seansen var et forsøk på å hale ut tiden, for å slippe unna leksegjøring. Og trodde dermed at dette temaet ville sette meg helt ut av fatning, og glemme at guttungen hadde lekser. Han har ikke forstått at her i huset er det noe man definitivt ikke slipper unna med. I vårt hus slipper man kun unna brysomme spørsmål, som har med far å gjøre.

​

Porsgrunn september 2011