Kostnaden blir på 47325 kroner, beløpet er ubegripelig. Det er altså prisen jeg må betale for mer eller mindre ha gitt blaffen i tannlegebesøk i mine yngre dager. Men her skal en ikke legge all skyld på det, besøkene hos tannlegen har heller ikke florert i de senere årene. I tillegg har jeg vel heller ikke fått takkekort fra tanntrådprodusenter. I min naivitet har jeg blåst i anbefalinger om å bruke disse trådene mellom tennene, i den troen at det ville holde lenge med regelmessig tannpuss. Min tannlege var oppriktig bekymret for meg da jeg for noen dager siden for en gangs skyld møtte opp til avsatt time. Og tok meg med i en detaljert guidet tur i min egen munn, underveis var det velfortjent "kjeft" som igjen førte til at jeg sank dypere og dypere ned i den egentlig ganske behagelige tannlegestolen.

 

Så der lå jeg med paniske øyne, over meg sto hun, tannlegen, med hodet på skakke og med den ene hånden på min skulder spurte hun forsiktig og vennlig om det var noe som helst hun kunne gjøre for at jeg skulle komme oftere til henne samt møte opp til avtalte tider. Forsiktig foreslo jeg gratis behandling, men selvsagt til ingen nytte, det var likevel verdt et forsøk. Hun trengte igrunn ikke å si mer, hennes multimediashow med røntgenbilder, prognoser og konsekvenser hadde gitt meg et alvorlig sjokk. Jeg klarte ikke å si noe mer, jeg var stum. Og for å gni det inn serverte hun meg et et prisoverslag på 47325 kroner.

 

Spørsmålet om jeg har tannlegeskrekk kom opp, for hvis det var tilfelle kunne man slippe unna med en egenandel på cirka 5000 kroner. Det måtte selvsagt dokumenteres gjennom et besøk hos fastlegen eller psykolog. Skal innrømme at tanken på å troppe opp hos fastlegen og liksom bryte sammen i gråt for å få denne dokumentasjonen var fristende, men det ville vært en løgn. Å gå til tannlegen er selvsagt ikke noe jeg liker, hvem gjør vel i grunn det, men å kalle det tannlegeskrekk blir for drøyt. Dermed ble vi enige om å kjøre i gang, koste hva det koste ville. Tanngarden måtte fikses, her skulle det rotfylles, fjernes gamle fyllinger, bedøves, krones samt det skulle konstrueres broer. Det hørtes i grunn ut som hun kunne trenge hjelp av et regiment med ingeniører.

 

Tannlegen var så hyggelig å sende meg hjem med koselig sengelektyre. To tettskrevne A-4 ark med detaljerte opplysninger om hva som skulle gjøres, hvordan det skulle gjøres, medisinske betegnelser samt kostnadene for hver enkelt ting. Jeg hadde fremdeles problemer med å si noe, sjokket satt dypt, det kan selvsagt også ha noe med at halve munnen var full av bedøvelse. Tallene på arkene danset en seiersdans der jeg snublet meg ut til bilen. I tankene forsvant en juletur til Thailand med ungene, og en julemiddag som ble erstattet av  ribbe fra Fjordland og ikke minst hjemmelagde julegaver laget av brukte fyrstikker som jeg har måttet plukke gatelangs.

 

Det er et svimlende høyt beløp en må ut med, tanken på å få tannhjelp utenlands har slått meg. Men det frister ikke, der har disse reklamefilmene om sykehus i utlandet gjort sin virkning. Men for all del, det er garantert mange som har gjort nettopp dette med stor sparsommelig suksess. Det eneste utenlandske bidraget i denne tannprosessen blir en "tann" fra Kina, så det ender vel med et stempel i tannrekka der det står "Made in Hong Kong".