​Det er en vanlig hverdag. Men det er også kun ni timer og seks minutter til jeg skal treffe henne, for første gang.
Huset er vasket, ikke det at vi skal treffes her, men får jeg spørsmålet om hva jeg har gjort i dag, så kan jeg i det minste «imponere» med at jeg har hatt storrengjøring.
Hendene har allerede begynt å bli klamme. Hjelpe meg, hvordan skal dette gå?
Det hadde seg slik at jeg for en stund siden tok motet til meg og sendte henne en melding på «Face». Svaret var positivt og dag for et møte ble avtalt.
Jeg må innrømme at jeg aldri før har gjort noe slikt. Men jeg får kred fra kompiser, de er imponert og sier at noe sånt ville de aldri våget.
Samtidig har selvtilliten min fått et kraftig hopp. Tenke seg til at hun, den flotte jenta, vil treffe meg?
Hun må ha en bråte med beilere svermende rundt seg, men i dag er det altså meg som er i fokus, om nøyaktig åtte timer og 58 minutter.
Tankene farer i høy hastighet; jeg må ta med noe, blomster? Ideene hagler, jeg må være litt annerledes, må finne på noe, noe morsomt kanskje?
Nei, det kan ende galt, det er kanskje best å gjøre dette tradisjonelt og trygt.
Jeg går noen runder i stuen, rister hendene og tenker, ser på klokken og flirer litt, åtte timer og 47 minutter igjen.
Ut av høyttalerne dundrer «Verdiløse menn» av Jokke og Valentinerne. Jeg vet at hun liker Jokke. Litt etterforskning har jeg bedrevet.
Ny runde i stuen, dette går bare ikke, jeg må komme meg ut, tenke på noe annet, har en dynamo til båten som må fikses.
Liker hun sjølivet, mon tro?
Tenk om hun hater å være på sjøen?
Nei, kan ikke tenke sånn, hendene er klamme igjen, hjelp… jeg må komme meg ut, åtte timer og 35 minutter igjen.
Dynamokjøpet måtte oppgis, fant ikke frem. Konsentrasjonsvansker.
Dessuten var jeg muligens en fare for omgivelsene, rattet skled til stadighet gjennom mine enda mer klamme hender.
Så blir det plenklipp i stedet, samt spyling av veranda før den skal få noen strøk med maling.
Nye runder i stuen, klokken på kjøkkenet har aldri før blitt beglodd så mye. Tikk, takk, nærmest skriker den.
Plutselig finner jeg meg selv stirrende apatisk i klesskapet. Jeg husker ikke at jeg gikk opp en etasje.
Hva skal jeg ha på meg?
Må være noe hverdagslig?
Hva er forresten det?
Spørsmålene hagler i hodet. Svarene er vage, nervøse og stammende.
En rimelig ny skjorte blir plukket ut, må den strykes?
Den skal jo liksom være strykefri, den ristes litt, neida, ikke så ille, strykejernet kan fortsette ferien i skapet.
Får ikke bestemt meg for hvilken bukse, rusler ned igjen. Godt jeg har sluttet å røyke, ellers hadde jeg nok vært inne i min tredje tyvepakning allerede.
Inn på pc-en for å sjekke epost og meldinger på Facebook.
Puster lettet ut, hun har ikke kansellert.
Seks timer og fire minutter til avtalen.
Det blir noen timer med sol på verandaen. Ikke så veldig lurt for jeg blir litt brent på skuldrene.
Skjorta skjærer i skuldrene og jeg skjærer grimaser, slik kan jeg ikke sitte hos henne, hun kommer til å tro at jeg er spenna gæren.
Bar overkropp er befriende, men å stille opp toppløs vil nok sannsynlig gi noen ganske så feil signaler.
En dusj og et lag med aftersun hjelper.
Nå lukter jeg i alle fall sol og sommer.
Det går opp for meg at jeg enda ikke har spist. Svelger noen brødskiver stående på kjøkkenet.
Jeg tygger i takt med klokka, tikk, takk, tikk, takk.
Tre timer og tretti minutter gjenstår.
En utvalgt rose fra rosebusken i hagen har fått den ære å bli med på stevnemøtet, sammen med en flaske hvitvin.
Det gjenstår ti minutter, to Paracet fortæres i et tappert forsøk på å døyve smertene fra solas stråler. Jeg snakker litt høyt med meg selv da jeg frykter jeg har mistet taleevnen, men den er der ennå, heldigvis.
Kjapt innom speilet, så ut, klokker og tikking låses inne, kvelden skal nytes ute.
Epilog: Det ble en strålende kveld.

​

Juli 2012