De lå der, spredt utover stuegulvet, femten fargesprakende ballonger. Selv satt jeg andpusten ved stuebordet og glante apatisk på dem og de resterende ballongene som jeg ennå ikke hadde blåst opp. I bakgrunnen hørte jeg bursdagsbarnet på ni år rope etter flere. Her skulle det nemlig pyntes, arvingen ville ha ballonger på både tak og vegger, samt i hver eneste ledige krok og dem er det en del av.
Men før jeg kunne fortsette måtte dette foreviges og det ble et bilde av en bunke ballonger som igjen ble delt på nettstedet «Instagram».
Deretter ble de resterende ballongene blåst opp, før de ble både hengt opp og lagt overalt, ute og inne.
Minstemann frydet seg, og det smalt både her og der i ballonger, tett fulgt av rungende barnelatter. Det gjorde ingenting, det var tross alt hans dag.
Jeg skal ikke komme innpå selve bursdagsfeiringen, en kan selv tenke seg støynivået med 11 åtte- og niåringer i huset og blander du det med en haug med ballonger får man flere smell.
Den påfølgende dag kom følgende kommentar på «Instagram»:
«PLEASE can I have the balloons?»
Jeg tolket det selvsagt som en spøk og svarte ironisk at det var bare til å komme å hente dem. Som jeg igjen fikk et kjapt svar på.
«Yay! Could you mail them to me in a box?»
  Og mine ironiske svar fortsatte med at jeg syntes det var en vidunderlig idé og at jeg nå ville løpe ut og finne en passende eske. Med det regnet jeg med at spøken mellom oss nå var over, men den gang ei, neste dag dukket det opp nok en melding:
Send them to Pembroke Pines Florida, 33029, 19974 SW 7th Place. Christian Rodriguez. Don`t pop them.
Hva var nå dette? Og hvem er denne fyren i Florida? Spørsmålene tårnet seg opp, forstår man ikke ironi i USA?
Denne ballongfrelste karen i Florida går under kallenavnet «rejected4everalone» på Instagram og oversatt betyr det noe sånt som: «avvist for alltid alene». Var dette en ensom sjel som ville få et bedre liv med noen norske ballonger med en kraftig dose Madsen ånde i dem?
I så fall ville jeg gjerne hjelpe, dermed ble en passende eske anskaffet, og resterende oppblåste ballonger ble pakket ned. Det skulle jeg kanskje ikke ha gjort foran øynene på ungene, altså det å pakke ned ballongene i en eske og så fortelle dem at esken skulle til USA. Hadde de vært eldre, så hadde de nok ringt ambulanse, for nå mente de virkelig at det hadde klikket for faren. Og det er kanskje ikke så rart.
Spørsmålene var mange, deriblant om man ikke hadde ballonger i Florida? Det fant de for øvrig ut at man hadde, siden de googlet balloons + USA. De slo seg endelig til ro med at kanskje dette var en person som snart hadde bursdag og som kanskje ikke hadde råd til ballonger til å pynte i huset.
Dermed bar det av sted til postkontoret på downtown, 520 gram veide esken. Det vil vel si at esken veide noe sånt som 350 gram, mens ballongene med min ånde lå på 170 gram. Og prisen for å sende dette kom på 200 kroner. For det beløpet kunne man ha kjøpt hundrevis av ballonger, men hva gjør man ikke for å promotere norske varer, samt gjøre en fremmed kar i Florida lykkelig.
Men mest av alt så er nok dette humor fra begge sider. Og at jeg muligens har strukket den helt ut, om ikke, så håper jeg Mr. Rodriguez blir glad for de norske ballongene. Om da ikke tollvesenet i USA har konfiskert ballongene med mistanke om at de inneholder «giftig» gass. Hvis esken kommer tilbake med den beskjeden, ja da går jeg på en skikkelig smell.