Sant å si...

…burde jeg begynne med å oppsøke en frisør, de få gangene jeg trenger en hårklipp. I årevis har jeg sørget for dette selv, eller det er ikke helt sant. Det var min forhenværende som sørget for en nøyaktig barbering. Men har altså det siste halvåret tatt det selv, og ikke helt uten noen «små» uhell. Mest uheldig var jeg nok da jeg bestemte meg for å fjerne rubb og rake på hodet. Med et godt grep på barbermaskinen gjøv jeg løs på hodebunnen. Halve hodet var glattbarbert da ulykken inntraff, barbermaskinen deiset i gulvet og delene skvatt rundt omkring. Maskinen var ødelagt og der sto jeg med halve hodet barbert.
Det gjorde ikke saken bedre at seksåringen ble ganske oppskaket da han så meg. Han holdt rundt meg og trøstet meg, da han trodde jeg plutselig hadde blitt veldig syk. Det ble gjort et tafatt forsøk på å reparere barbermaskinen, det resulterte at den virket sånn halvveis. Men resten av håret måtte vekk så jeg satte i gang, det gjorde vondt, den hakket og klaget over resten av hodet, noe som resulterte i en rekke små blødende sår på den ene halvdelen av hodet. Jeg la all skylden på maskinen og investerte noen dager senere i en relativt dyrere barbermaskin. Den har fungert utmerket i lang tid, kanskje litt for utmerket etter mitt skjønn, noe jeg fikk erfare forrige uke.
Denne gangen var det ikke håret, eller rettere sagt, håret var tatt uten problemer, men så oppdaget jeg et litt for langt hår i øyebrynet. Det skal da ikke være noe problem å fjerne, tenkte jeg glad og fornøyd. Og i det jeg satte barbermaskinen til det, ringte telefonen. Jeg skvatt og barbermaskinen skvatt inn i mitt venstre øyebryn, og tok med seg halve. Fortvilelsen var enorm, og det mest skremmende er vel at jeg seriøst vurderte å fjerne bryna for at det skulle stemme. Den tanken slo jeg heldigvis fra meg relativt raskt. Tør ikke tenke på hvordan jeg hadde sett ut, hvis jeg hadde handlet impulsivt med en gang i den situasjonen.
Nå må jeg ut å handle igjen, ikke en ny barbermaskin denne gangen, men kanskje en svart tusj….