Det kom «støy» fra hvert eneste rom, ved siden av oss sto guttungen på åtte år og virret, han kikket storøyd rundt seg, visste ikke helt hvor han skulle starte. Alt var så spennende, hvert eneste rom faktisk. Rom der man kunne prøve forskjellige instrumenter. Arvingen ville begynne i skolemusikken, det må innrømmes at det var ingen fanfarer som spilte i hyllest over den beslutningen. Men vi møtte opp, pliktoppfyllende og støttende til hans beslutning. Så der sto vi altså, mor og far på aspirantopptak i Porsgrunn. Vi kikket litt fortvilet på hverandre før blikket vandret tilbake til minstemann. I det fjerne hørte vi frenetiske slag på trommer, guttungen hørte det også og spant avgårde mot «bråket». Våre skuldre sank og i stereo sukket vi høylytt før vi avsluttet det hele med et gråtkvalt «Å nei».

Vi fant ham glad og fornøyd, i rommet lengst bort, der han hamret løs på en av korpsets mange trommer. Forsiktig prøvde jeg å lede ham over til et annet fint instrument som lå der ensomt og forlatt, nemlig triangelet. Han kikket dumt på meg, fnøys litt og hamret videre. Vi fikk omsider lokket ham bort, det var jo så mange andre spennende intrumenter han kanskje likte bedre. Selv markedsførte jeg saksofonen som et glimrende alternativ. Et instrument jeg liker veldig godt, han gikk motvillig inn i rommet med saksofoner, blåste pliktoppfyllende et par ganger, før han tuslet ut igjen. Nok et sukk kunne høres fra far som ble stående igjen i rommet og drømme seg bort blant saksofonene.

Vi fryktet vi ville finne ham på trommerommet, men vi fant ham overraskende nok på rommet med fløyter og klarinetter. Vi så ham fra døren, ivrig blåsende på en fløyte. Nok et «å nei» kom fra oss foreldre, men denne gang litt mer hviskende. Ikke akkurat en blokkfløyte, men likevel. Hvis han velger fløyte kan vi likegodt sende ham på ballett også, hvisket jeg til moren. Må nok ha sagt det litt høyt, siden hun tok et par skritt vekk fra meg og kikket en helt annen vei.  Klarinettene ble det gitt en lang marsj i, nå var tiden kommet for å prøve messingintrumentene. Det bugnet av trompeter, kornetter, baryton og valthorn.

Skulle han følge i farens fotspor, velge seg trompet, og blåse vilt til alle døgnets tider, før han gikk over til en tuba? Jeg begynte å skjelve på den tanken. For all del, jeg stortrivdes i korps, nærmere bestemt Gulset skolemusikk. Fem år var jeg med, hver eneste 1. mai og 17. mai samt utallige opptredener på Gulsetsenteret. Det jeg den gangen ikke var så ivrig på var dugnadene. Nettopp det tok min far seg av. Og når jeg gikk over til tuba falt det omtrent samtidig som han skulle anskaffe seg ny bil. Dermed tok han med seg tubaen og fant seg en bil hvor instrumentet passet i bagasjerommet. Derfor begynte jeg å se en fremtid der et bilvalg ville være avgjørende på størrelsen av instrumentet arvingen valgte. Forsiktig lokket jeg ham videre til althornet. Heldigvis fant han hornet fascinerende og blåste i vei. Det ulte i hele rommet og vi klappet oppmuntrende skrøt enormt av ham. Han blendet oss med stolthet og blåste videre, dermed høstet han selvsagt mer applaus fra oss foreldre.

«Dette vil jeg ha», utbrøt han bestemt. Vi var selvsagt fornøyd med valget, men oppmuntret ham likevel til å ta en runde og prøve alle intrumentene en gang til, før han bestemte seg. Dermed var fortvilelsen igjen stor, da han nok en gang valgte rommet i det fjerne, altså rommet med trommene.

Han kom raskt ut igjen, vandret målbevisst mot messinginstrumentene for å prøve dem igjen. Eller det å si dem er feil, det var kun valthornet han ville blåse. Og han blåste og blåste. Så ivrig og far begynte nesten drømmende å forestille seg en Mozart på althorn. Vi pakket sammen hornet og satte kursen hjemover. Aspiranten dro videre til sin mor, som hver dag i en uke fikk oppleve levende musikk, både sent og tidlig, heldiggris...

Nå har det gått en stund, øvelsene på instrumentet er omtrent fraværende og tirsdag var det klart for undervisning. Men det var brånekt, dette ville han slettes ikke mer. Nå var vel heller ikke mine overtalelsesforsøk helhjertede, undebevisstheten ble for fremtredende med sine dugnader og grytidlige 1. og 17. mai spillinger. Dermed ble han hjemme, i skrivende stund er ikke moren informert om arvingens beslutning, det blir nok ikke godt mottatt, særlig når hun nylig har betalt årsavgift, uniformskostnader og notehefte. Denne nyheten kommer nok ikke som musikk i hennes ører, her blir det nok full utblåsning....