Presis klokken 18.00 sto hun der, under armen bugnet det med papirer og en ringperm som så ut som den hadde overlevd grunnskolen med et nødskrik. Øynene var fulle av håp og drømmer, denne gangen drømmen om en ny jobb. Jeg hadde gått med på å hjelpe min tidligere bedre halvdel med å skrive jobbsøknad. Det ble for øvrig en seanse som kunne minne om vårt tidligere ekteskap, enkelte av mine innspill til søknaden ble heller labert mottatt og det gikk ikke lange stunden før jeg ble kjeppjaget fra kjøkkenet der vi satt. Det var omtrent akkurat som i «gamle dager».
Likevel beholdt hun noen av mine innspill, riktignok med en småpanisk latter, så det skal bli spennende å se hvordan dette går. Håper bare at fylkeskommunen har litt sans for humor og trekker litt på smilebåndet og i det minste kaller henne inn til intervju. Slik gikk det i alle fall sist gang jeg hjalp noen med en søknad. Kanskje det kan være grunnlaget for en ekstra inntektskilde? Altså det å skrive søknader for andre.
Uansett så slo det meg, mens vi satt der og jobbet med den famøse søknaden, eller jeg jobbet ikke så mye med den, da jeg kun fikk sitte der på nåde, etter at mitt siste innspill ble møtt av et enormt grynt, hoderisting etterfulgt av et blikk som sa «SITT!», krydret med en dose latter. Nesten akkurat som i «gamle dager». Så der satt jeg altså og høstet trøst fra ungene fordi mamma hadde vært «slem». Det var da jeg begynte å telle, ikke den tradisjonelle med å telle til ti, men å telle antall dager siden bruddet.
Jeg endte opp med 850 dager, nå er det godt mulig det er feil, da jeg til stadighet ble forstyrret av spørsmål om ditt og datt om hva man bør ha med i en jobbsøknad. Skal si at disse søknadene som skal leveres elektronisk er en smule kompliserte, det er ikke måte på hvor mange punkter som må fylles ut, lagres før man skal klikke videre til neste side og besvare flere spørsmål og gjerne skrive enda litt til om seg selv. 850 dager mumlet jeg, hun hørte det ikke der hun satt å hamret løs på tastaturet. Det var ingen grunn til å gjenta tallet, tankene mine svevet og jeg begynte å reflektere over hva i alle dager jeg hadde bedrevet i denne tiden.
Så begynte regnestykket, raskt kunne jeg konkludere med at cirka 500 av de dagene var nok dessverre fylt med bitterhet, sinne og depresjon, krydret med vin og sang støttet med et forbruk av penger som er flaut å nevne. Nå er jeg klar over at det vanlige uttrykket er piker, vin og sang, men interessen for førstnevnte var totalt fraværende under denne perioden. Deretter roet det hele seg betraktelig ned, med unntak av noen meningsløse dyre impulskjøp. Interessen for det motsatte kjønn våknet opp av dvalen, men jeg flyktet som regel med halen mellom beina så fort det var en antydning til at det kunne bli noe seriøst. Noe jeg har angret på ved et par anledninger.
850 dager er uansett lenge, og dermed fikk jeg en lysende idé, eller la oss heller kalle det en fuktig plan. Sånn forsiktig inviterte jeg min forhenværende og hennes samboer med en tur ut på byen i kveld. Blikket som møtte meg fra den andre siden av bordet fikk meg raskt til å krype sammen, et blikk som var fylt med mistenksomhet. Men høflig som hun er så svarte hun noe nølende og diplomatisk at det kunne vært hyggelig, men hun tilføyde raskt et spørsmål om det lå noen skjult agenda bak denne overraskende invitasjonen. Dermed måtte jeg forsikre henne om det var det slettes ikke, det var jo bare så enkelt at vi ikke hadde gjort noe slikt på over 850 dager, sist gang var vel nyttårsaften 2010. I tillegg garanterte jeg at min hensikt ikke var å lure dem til Skien, for så å gi dem sementsko og deretter å dumpe dem i Hjellevannet.
Vi måtte jo markere dette «jubileet» og med det begrave enhver form for mulige «stridigheter» som lå i underbevisstheten. Det å dumpe dem i Hjellevannet var nok heller en tanke som var mer populær for cirka 850 dager siden, og den gang garantert en tanke som varte mer enn en dag. Etter litt fram og tilbake ble invitasjonen akseptert, men hun klarte ikke å skyve tanken på at det lå en agenda bak dette helt vekk. Mistanken om det ble vel heller ikke mindre da jeg ba guttene ta et skikkelig farvel med moren da søknaden var unnagjort og hun satte kursen mot døra. Så nå har dagen kommet, og bare for å sette en standard for kvelden, vil jeg hente dem, ha noen sementsekker i baksetet og parkere bilen på Hjellen.