...så har minstemann nå funnet min akilleshæl. I allefall for en god stund fremover. En kan like godt kalle det en latterlig svakhet hos meg, for hver gang arvingen drar det frem, knekker jeg omtrent sammen i latter og tilgir ham for alle slags sprø påfunn som har blitt gjort. Men la oss gå tilbake til den dagen det hele startet. Det er fredags kveld, på kjøkkenet sitter guttene med hver sin pc, fullstendig oppslukt av spill. «Skype» durer i bakgrunnen og latteren og praten sitter løst. Niåringen er den som er mest engasjert og plutselig hører jeg et brak. Guttungen ramler ned fra stolen med rompa først. Eldstemann flirer så klart, mens minstemann gir fra seg et langt hyl, som blir tett etterfulgt av følgende gullkorn: «Nei, nei, nei my perfect ass». Far bryter selvsagt sammen i latter, det er så omtrent at jeg ramler leende ut av sofaen. Mellom latterhikstene får jeg stotret frem et spørsmål om hvor i alle dager han har hentet den strofen fra. Det kunne han forøvrig ikke gi noe klart svar på, det var liksom bare det første som slo ham når han ramlet med stumpen først. Noen vil sikkert hevde at dette er noe han har plukket opp fra noe faren kan ha sagt. Da vil jeg bare understreke at det ikke er tilfelle, tror jeg. Det er kanskje grunn til bekymring om niåringen allerede er der at han har blitt kroppsfiksert, men jeg velger å tro at dette er noe han har plukket med seg fra Youtube eller et eller annet spill. Eller at det er så enkelt at det er storebroren som har skylden. Han har allerede blitt arrestert flere ganger, etter å ha uttalt engelske strofer som ikke egner seg på trykk. Uansett, denne strofen har nå lagt seg som et trumfkort hos minstemann. Og han vet når han skal bruke den. Sist gang var nå på lørdag, det nærmet seg leggetid, noe minsten protesterte høylytt på og tagg om å få være oppe en liten time til. Far ser strengt på ham og sier bestemt nei! Da snur han seg rundt, bøyer seg litt frem, klapper seg selv på rumpa og sier: «Look at my perfect ass». Latteren runger fra far som knekker sammen i knestående og gir selvsagt guttungen en time ekstra. Det kan man kalle «perfect timing» fra arvingen.