Farvel kjære Mamma...
Jeg hadde aldri pratet om døden med mamma, det ble aldri nevnt, ikke hvisket, eller antydet på noen måte, men hvorfor skulle det det. Mamma skulle jo leve evig, være her hos oss, se barnebarna vokse opp og bli oldemor. Slik ble det dessverre ikke. Ingen av oss forestilte oss at denne dagen ville komme så raskt. Tanken på at mamma skulle falle fra og forlate oss, fantes rett og slett ikke.
Men så kom dagen likevel, den forferdelige dagen. Mamma var død. En tøff beskjed å få utenfor huset hun elsket, utenfor hagen mamma pleide med en slik omsorg at det gikk gjetord om den. For var det noe mamma var glad i var det nettopp hagen sin. den lille grønne flekken bak huset, der hun gikk omkring og plantet blomster, pyntet og vannet. Mens hun småpratet litt med plantene, før hun kunne sette deg ned og nyte en kopp kaffe og skue utover kunstverket sitt. For det nettopp det hagen hadde blitt for mamma, et kunstverk, det var et av hennes små bidrag for å gjøre omgivelsene rundt seg triveligere.
Det ble også en stille konkurranse med naboen om hvem som hadde den fineste hagen. en konkurranse mamma vant. Naboen måtte bite i gresset og det endte med at hun flyttet. Det var en liten triumf for mamma, selv om hun aldri innrømmet det.
Det var i den samme hagen barnebarna dine boltret seg opp gjennom årene, Tobias, Jakob, Benjamin og Mikael. De hadde det mye moro der med krokkett, badminton og vannkrig, noen ganger var også mamma med på festlighetene. Hun nøt selskapet med barnebarna, og stilte alltid opp, det var aldri et nei fra mamma på spørsmål om barnepass eller andre ting. Noen ganger ringte hun og kjeftet meg huden full, fordi hun ikke hadde vært barnevakt på en stund. De gangene måtte jeg pent putte ungene i bilen og avlevere dem hjemme hos mamma. Mens jeg pent fikk beskjed om å gå på byen eller noe og hente dem neste dag. og da gjerne utpå ettermiddagen.
Mamma trivdes også godt i sitt eget selskap, i sofakroken. Der kunne hun sitte i ro og mak og løse kryssord, lese en god bok eller se på tv. Telefonen var hele tiden innenfor rekkevidde og var det noe, så ringte hun. Fikk du ikke svar, vel da var ikke veien lang til pcen og facebook, for det manglet ikke på meldinger fra henne, for beskjed skulle mamma få gitt, enten på den ene eller andre måten. Facebook var forøvrig ikke mammas beste venn. hun knotet mye med det. Men jammen klarte du å lure folk til å tro at du var yngre enn det du egentlig var. Den innstillingen på facebook, den skjønte mamma.
Vi flirte mye av de facebook-meldingene vi fikk fra deg. Vi kunne spøke og le sammen så mye. Mamma storkoste seg når oss tre brødre, dine barn, var samlet hos deg. Vi tullet mye med hverandre oss brødre, og du lo og lo. Men når Bård og jeg la fram påstanden om at Bård var adoptert og at jeg måtte ha blitt byttet om på sykehuset, steilet mamma til å begynne med, det ville hun ikke høre snakk om, og vi fikk et langt foredrag om alle bestrebelsen hun hadde hatt med oss to, men hun brast i latter etterhvert. Og det var like moro hver gang vi tok det opp.
Mamma hadde humor, godt er det, ellers tror jeg at vi hadde fått en god del klask opp igjennom årene. Det var så lett å tulle litt når en var hos hjemme hos henne, en visste jo at det fikk henne til å le, den gode trivelige latteren som gjerne ble etterfulgt av: Fjott!
Vi vil så gjerne høre den igjen, den varme kneggende latteren, og det gjorde jeg mamma. Forrige onsdag, da vi satt rundt spisebordet ditt, da tårene satt så løst, begravelsesagenten hadde nettopp reist. Formalitetene rundt denne dagen var ordnet. Der satt vi, Bård, Jørn og hans kone Åse Marie, som du var blitt så glad i og jeg. Vi satt der, stirret undrende ned i bordet eller ut i luften, øynene var dyvåte av tårer. Foran meg kunne jeg skimte almanakken din, boken du skrev opp alle dine gjøremål. Jeg plukket den opp, bladde litt og sa: Øy, her står det noe: Husk å gjør Jørn arveløs...Da hørte jeg den mamma, latteren din og det avsluttende ordet Fjott!